Norge stilte med sju utøvere til Deaflympics (OL for døve) i Caxias do Sul i Brasil – og tre av oss var orienteringsløpere, kvalifisert for sprint, supersprint og mellomdistanse. Deaflympics skulle egentlig arrangeres i 2021, men på grunn av covid-pandemien ble det utsatt til 2022.
Leif Foss
Nordre Follo Orientering
Johanne Viken Flaten
Eiker Orienteringslag
Dag Bøe
Varegg Fleridrett
Lovise Fremstad
Lagleder
De første dagene i Brasil
Hele den norske troppen bodde på samme hotell. Sammen med tolker, trenere og ledere var vi totalt 15 personer. De første dagene brukte vi på å bli kjent med hverandre, området rundt Deaflympics Square (det sentrale møtestedet) og byen. Vi deltok også i åpningsseremonien sammen med hundrevis av andre deltakere. Leif bar det norske flagget – en fin og høytidelig start!
6.mai: Sprint
Første konkurranse var sprint, og den foregikk på Festa da Uva-paviljongen – samme sted som Deaflympics Square lå. De første postene var plassert inne i bygningen, hvor det var både utøvere og frivillige rundt oss. Litt uvant å løpe blant så mange folk innendørs!
Etter noen poster ute, ble vi sendt inn i en ny bygning – arrangøren hadde laget en labyrint inspirert av Deaflympics-logoen. Det var en utrolig morsom og annerledes løype.
Johanne kom på 7. plass i kvinneklassen, jeg (Dag) kom overraskende på 9. plass i herreklassen, og Leif – som dessverre var syk – endte på 16. plass.
8.mai: Supersprint
Før mesterskapet hadde vi avtalt at de to beste i sprinten skulle få representere Norge i supersprint-stafetten. Siden Leif fortsatt var syk, ble det Johanne og jeg som stilte til start.
Supersprint er en stafett med seks etapper: tre på hver. Johanne løp første, tredje og femte etappe – jeg løp andre, fjerde og siste. De to første rundene var det jevn kamp med Litauen om bronse, men etter hvert glapp kontakten. Vi endte på 4. plass – nære pallen, men likevel fornøyde med innsatsen!
10.mai: Mellom
Mellomdistansen ble arrangert i et skogsområde cirka én time utenfor byen. På model event i forkant skjønte vi raskt at «grønt» på kartet faktisk betydde veldig tett skog – så tett at det ofte var bedre å løpe utenom. Men selve konkurranseløypa tvang oss gjennom mange av de tette områdene, og det ble en fysisk og teknisk krevende dag.
Johanne løp inn til 8. plass, mens jeg havnet på 17. plass.
PS! Det ble også arrangert sprintstafett, ordinær stafett og langdistanse i Deaflympics, men vi var ikke kvalifisert eller hadde nok løpere til å stille lag i disse øvelsene.